Varmt velkommen, Linnea Bolter!
Stort takk! Veldig gøy å være her.
Du jobber som reporter i Dagens Industri. Kan du fortelle litt om karrierereisen din og hva du gjør til daglig?
Jeg har vært i Dagens Industri i snart sju år nå – i april blir det jubileum. Jeg jobber på nyhetsredaksjonen som reporter, og de siste to årene har jeg også vært moderator for våre arrangementer, som DI Gasell og «Næringslivets mektigste kvinne».
Før jeg begynte i DI, frilanset jeg i flere år og jobbet også som kommunikatør. Men jeg innså at jeg heller ville være den som skriver selv, enn å jobbe med å formidle andres budskap. For meg er journalistikken mye mer stimulerende.
Hva synes du er morsomst med jobben din?
Det er virkelig en variert arbeidsdag, spesielt nå når jeg har en rolle der jeg står på scenen og intervjuer folk. Det gir meg muligheten til å komme ut av boksen og ta plass på en annen måte enn når jeg gjør vanlige intervjuer.
Det aller morsomste er å møte alle mennesker og snakke med bedriftsledere, samt personer innen politikk eller offentlige etater. Jeg synes det er fantastisk å kunne stille de spørsmålene jeg ønsker. Det er noe jeg virkelig liker. At jeg skiftet karriere til journalist var også en del av barndomsdrømmen min. Jeg ville bli journalist allerede som liten, så det føles veldig bra at jeg nå lever den drømmen.
Og hva synes du om å stille spørsmål til næringslivet? Er det lett å stille alle spørsmålene du ønsker?
I begynnelsen var jeg redd for å stille «dumme» spørsmål, fordi man ønsker å virke smart og kunnskapsrik. Men man lærer at de såkalte «dumme» spørsmålene ofte ikke er så dumme, men faktisk de viktigste for å virkelig forstå.
Det som kan være vanskelig, er å stille ubehagelige spørsmål. Når man trenger å sette noen på plass eller få noen til å svare på noe vanskelig, kan det bli ubehagelig for både intervjueren og den som blir intervjuet. Det er noe jeg har lært å håndtere, selv om det fortsatt kan være tøft.
Hva er det mest ubehagelige spørsmålet du har stilt?
Det kan være spørsmål om uregelmessigheter eller når jeg vet at en leder har tatt kontroversielle beslutninger. For eksempel, når man har intervjuet andre som har ulike meninger om en bedriftsleder og man må stille vanskelige spørsmål om det. Det kan skape en ubehagelig situasjon for både meg og den jeg intervjuer.
Og hva er forholdet ditt til mål?
Som frilanser begynte jeg å sette mål allerede da jeg startet min journalistkarriere. Jeg ville skrive for de store avisene, så jeg satte mål for å få oppdrag fra for eksempel Dagens Nyheter. Jeg satte både prestasjonsmål og økonomiske mål for å utvikle meg. Når jeg ble ansatt i Dagens Industri har jeg fortsatt å sette mål for meg selv og i samarbeid med sjefen min. Det handler blant annet om å utvide nettverket, gjøre flere oppdrag og skape egne nyheter.
Journalister pleier jo noen ganger å tenke på kvantitet som et mål, med klikk og så videre. Hva synes du om det?
Det er viktig at folk leser det vi skriver, men personlig går jeg ikke helt i gang med tallene på samme måte som andre. For meg handler det mer om å lage god journalistikk som når ut til de rette menneskene. De kvantitative målene, som klikk og abonnementer, er viktige, men jeg tror det må finnes en balanse mellom kvantitet og kvalitet.
Hva synes du om balansen mellom kvalitet og kvantitet?
Kvalitet er virkelig en grunnleggende del av alt vi publiserer. Men kvantitative mål er også viktige for å kunne følge opp og se om det vi gjør når frem. Personlig mener jeg at man ikke alltid trenger å måle kvalitet nøyaktig. Noen ganger handler det om en følelse for hva som er bra, og engasjementet fra leserne er et godt mål på det.
Hvordan ser du på næringslivets evne til å sette mål?
Mange suksessfulle bedrifter og deres ledere har visjonære mål. Et eksempel er Lyko, som har som mål å omsette ti milliarder innen 2028. Det er et mål som ikke bare handler om tall, men også om å skape en langsiktig visjon. Jeg tror visjonære mål er veldig viktige for bedrifter som ønsker å vokse og lykkes.
Når du snakker med bedrifter, følger du opp deres mål?
Det hender at vi gjør oppfølgninger, selv om vi ikke alltid spør direkte om deres mål. Noen ganger ser vi at bedrifter har snakket om store visjoner og mål, og hvis vi senere merker at de ikke har nådd dit, er det en form for oppfølging. Det handler om å følge reisen deres og se hvordan det går.
Hva tror du gjør at noen bedrifter lykkes bedre enn andre?
En stor faktor er evnen til å tiltrekke og beholde talent. De bedriftslederne jeg har snakket med sier at det er utrolig viktig å ha en klar visjon om hvor bedriften er på vei, og ikke stirre seg blind på konkurrentene. Suksessfulle bedrifter har en evne til å tenke fremover og finne de rette menneskene å jobbe med.
Hva er forholdet ditt til næringslivet som journalist?
Det er virkelig et symbiotisk forhold. I Dagens Industri er vi både kritiske og rapporterende. Vi skriver om bedrifter som vi noen ganger både hyller og kritiserer. Jeg tror en journalist aldri skal bli for venn med sine kilder, men vi må likevel ha gjensidig tillit for å kunne gjøre jobben vår på best mulig måte.
Hva ser du som fremtidige trender i næringslivet?
Mange eksperter peker på at vi vil se en vending i økonomien rundt 2025-2026, selv om det fortsatt er usikkert. Vi får håpe at det blir bedre, men vi vet at det er mye som påvirker. Hvis de største økonomiene i Europa kommer seg, kan det hjelpe hele markedet.
Tror du at bedrifter kunne gjort noe annerledes for å unngå konkurs?
Mange bedrifter som har gått konkurs har hatt store gjeld fra pandemistøtte, noe som har gjort det vanskeligere for dem å komme seg når rentene er økt og skatt skal betales tilbake. Det er vanskelig å si nøyaktig hva som kunne vært gjort annerledes, men det er klart at mange har hatt det tøft med de store kostnadsøkningene.
Til slutt, har du noen private mål?
Jeg har et ganske pinlig mål som jeg fortsatt jobber med – å bli komfortabel med å kjøre bil. Jeg tok førerkort sent, ved 35 års alder, og det har vært en stor utfordring for meg. Men det er et mål som jeg fortsetter å jobbe mot. Jeg har også et mål om å bli flytende i fransk, som jeg øver på med Duolingo hver dag. Og så sparer jeg også regelmessig for å nå mine økonomiske mål.